Kåre Valebrokk fortalte i sin faste spalte i Aftenposten søndag historien om hvordan statsminister Stoltenberg og utenriksminister Gahr Støre personlig engasjerte seg i ansettelsen av ny konsernsjef i A-pressen. Historien er nedslående lesning.

At Arbeiderpartiet ganske så åpenlyst har vært en eksponent for nepotisme i alle år er jo kjent, men når det skjer på dette nivået, med så fremtredende personer, da er det etter min mening oppsiktsvekkende.

Stoltenberg og Gahr Støre dukket plutselig opp på dette møtet hjemme hos vennen Knut Brundtland (styreleder i A-pressen og forloveren til Gahr Støre), hvor agendaen var ansettelse av ny konsernsjef i A-pressen. Deres tilstedeværelse ble forklart med at de var oppgitt som referanser av deres kandidat til stillingen, Jan Erik Larsen, tidligere statssekretær ved Stoltenbergs kontor.

Brundtland, som på dette tidspunkt ikke engang hadde møtt Larsen, godtok (ikke overraskende) Stoltenberg og Støres skryt av Larsen, nok til å ville ansette ham. Grundig forarbeid og research kan man neppe beskylde ham for.

At Stoltenberg og Gahr Støres tilstedeværelse ble oppfattet som et sterkt press på de andre er vel hevet over tvil, derfor fremstår denne "referanse-forklaringen" i beste fall som naiv. Nå lykte de ikke i sine bestrebelser på å få ansatt en god venn og en fra de innerste sirkler i partiet, det er heldigvis noen som ikke lar seg dupere av titler. Han heter Stig Eide Sivertsen og representere Telenors eierandel i A-pressen i styret, og likeledes i ansettelsesprosessen.

Men er det akseptabelt at statsministeren og utenriksministeren skal ansette toppsjef i en av de viktigste mediebedriftene i Norge?

 

Oppdatert 15.01.08

 

Med armen bendt bak på ryggen innrømmer Stoltenberg motvillig at han har "gitt uttrykk for" at Larsen var en god kandidat. Meget motvillig innrømmer han også at han tok opp saken direkte med Telenor-sjef Jan Fredrik Baksaas.

Akkurat det kan ikke bortforklares med noe referansealibi, det er renspikket press, og gal bruk av makt og posisjon. Vi snakker altså om statsministeren som i det skjulte arbeider for å ansette venner og partikolleger i fremtredende posisjoner. Et gufs fra fortiden, da det samme skjedde "ved at noen hadde snakket sammen".

Trodde det var slutt på denslags, men dengang ei. Forstår godt at Stoltenberg føler det ubekvemt å bli konfontert med dette.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende